Protestsangerens forbilder

Woody Guthrie. Bob Dylan. Hank Williams. Visedikteren og protestsangeren Jack Berntsen hadde sine forbilder. Men glem ikke Frelsesarmeen i Bakkan!

SKATT FRA USA: Funn i Jack Berntsens  frimerkesamling. Jack holdt over lang tid et årlig foredrag om norsk litteratur for amerikanske besøkende i Lofoten. Han flettet alltid inn noen ord om sin beundring for Hank Williams. Det kan jo tenkes at en av tilhørerne har sendt Jack en gavehilsen i ettertid. (Foto/Arkiv: Trolltamp.com)

Av Billy Jacobsen

Og forbildet over dem alle: Woody Guthrie (1921 - 1967), en sterkt sosialt og politisk engasjert amerikansk folkesanger, mest kjent for This Land is Your Land. Guthrie skrev "Denne maskinen dreper fascister" på sin gitar, og han kalte sangene sine "folkets egne sanger".

THIS MACHINE...: Woody Guthrie hadde stor betydning for den progressive visebølgen, og var et forbilde for artister som Bob Dylan og Joan Baez.

Jack siterte ofte Guthrie: "Jeg hater sanger som får folk til å føle seg små". Eller Jack kunne gi deg historien bak en sang; som den bitre Deportee - om deportering av omkomne meksikanske landarbeidere. Og det er jo et umiskjennelig lynne av Guthrie i Jack Berntsens visjon for etableringen av festivalen Troilltampen, når Jack da sier at det viktigste er at folket skal synge sine egne sanger, om sine egne liv, på sitt eget språk, i dette tilfelle sin egen dialekt.


DYLANS  ÅNDELIGE FAR
- Woody Guthrie er den som har betydd mest for utviklingen av populærmusikken i hele den vestlige verden, uttalte Jack i et intervju, og begrunnet dette særlig med at "Woody Guthrie var den åndelige far til Bob Dylan.

BOB DYLAN hadde Woody Guthrie som sitt store ideal. Han besøkte den brutalt sykdomsrammede Guthrie og sang for ham mens han lå på sitt siste.

Men lenge før Jack hadde hørt om Guthrie er det Fine og Lovisa som sørger for underholdningen. Disse to damene eide og bodde i huset i Skillvassbakk på Hamarøya, lokalt bare Bakkan, som ble brukt til skole i bygda. En todelt skole for et tjuetalls unger, der lille Jack velvillig opptrådte når sjansen bød seg, med egne historier i skolestua, eller han spilte munnspill.


FRELSESARMEEN I BAKKAN
Men Fine og Lovisa huset iblant også Frelsesarmeen. Uniformerte damer og herrer med gitarer og trekkspill. Og Jack møtte opp, og han mollkoste seg under den unisone sangen og de rytmiske melodiene. Maken fantes ingen steds i milevis omkrets. Selv på radioen var det evigheter mellom feiende fengende sanger. Forøvrig skulle radioen helst stå av. Radioen i heimen gikk på batterier. Og batterier kostet penger. Det viktigste med radioen var tross alt værmeldingen.

MED GITAR: Jack Berntsen i 15-16-årsalderen. Gutten
fra Tverråsen er tydelig påvirket av stilen til sine forbilder

Men Jack hørte radio. Og en vakker dag under Ønskekonserten sto verden plutselig bom stille i 1 minutt og 55 sekunder: Elvis Presley! That's All Right Mama! Elvis var da 19 år. Jack 14, og skulle snart til Drag i Tysfjord for å gå på Framhaldsskole. Og det var på Drag han lærte sine første gitargrep, med Frelsesarmeen og et lite knippe sterke radioopplevelser som musikalsk ballast.

De neste årene spillere Jack til dans i skoleferiene rundt om på Hamarøya: på Ulvsvåg og Innhavet, Oppeid og Storjord. Og nå har han også begynt å lytte til Radio Lux, som sendte popmusikk og reklame til det meste av Europa via en kraftig sender i Luxembourg, også til langt nord i Norge, best etter solnedgang. I tillegg gjør Jack det skarpt på skolen. Han går ut av gymnaset med toppkarakterer.

TIL OSLO
Høsten 1963, etter å ha jobbet to år som lærer på realskolen i Kjøpsvik, sitter han på toget mot hovedstaden. Han skal studere historie, engelsk og nordisk.

Samtidig har Bob Dylan (1941 - ), et halv år yngre enn Jack, slått gjennom internasjonalt, med sitt album nr. 2: The Freewheelin'.

Det er nå, under tiden i Oslo, Jack fordyper seg i Woody Guthries liv og musikk. Og han følger Dylan, plate for plate. Og han vanker på viseklubben Dolphins på Club 7. Der spiller Lillebjørn Nilsen, Kari Svendsen, Lars Klevstrand, Åse Kleveland. Dolphins åpnet i 1965, på initiativ av en nordmann som nettopp var hjemvendt fra USA, og som hadde snappet opp ideen der borte. Slik nådde visebølgen Norge.

Guthrie. Dylan. I Jack sitt hjerte. Og en tredje amerikaner, grenseløst folkekjær, kanskje den aller første virkelig superstjerna i Amerika, Hank Williams (1923 - 1953), i all sin enkelhet og storhet, langt på vei i samme musikktradisjon som den amerikanske Frelsesarmeens gitarlåter hadde sitt utspring. Armeen kunne sikkert godt også lånt noen tekster av Williams:

Fra DUST ON THE BIBLE:
Dust on the Bible, dust on the Holy Word The words of all the prophets and the sayings of our Lord


HJEM LANGT MOT NORD
Våren 1968 sitter filologen Jack Berntsen på toget nordover. Gitaren oppi hattehylla. Noen flere grammofonplater i kofferten siden sist. Exit Oslo. Hjem, hjem langt mot nord. Lyst hele natta. Ennå sne på Saltfjellet. Han skuer ut. Kanskje nynner han en strofe. Han har fått smaken på visebølgen. Hva hadde han tenkt, planlagt, der han satt på toget, bare noen få måneder før han kom til å starte Lovisa i Svolvær, visegruppa med samme navn som Lovisa i Lovisa i Skillvassbakk; hun som en gang i sine yngre dager hadde tjenestegjort for Frelsesarmeen nettopp i Svolvær.

SUPER-STJERNE: Hank Williams - i sin tid amerikansk superstjerne, og blant favorittene i Jack Berntsens platesamling

Så han seg sjøl som protestsanger allerede da, etter tiden med åndelig føde fra Guthrie og Dylan, rotekte amerikanere, og kveldene på Dolhins? Eller var det lufta under Lofotveggen som satte den ferske gymnaslæren i gang - som skulle utløse den nordnorske visebølgen; opptakten til den store kulturreisningen i landsdelen? Ja. Ja.

Lovisa sang enstemmig, med kraft og sjarm - til trekkspill og gitar:

Å søng e vårres våpen
Sterk e vårres ord
som ska kjempe førr at framtida
ska bli lysar der vi bor

Resten er historie.

Om du sitter på informasjon, bilder eller annet som kan kaste lys over historien om Jack Berntsen og visebølgen, så oppfordrer vi deg til å ta kontakt.